Krulla i ulla

Om ei snau uke er det igjen duket for Hobbybodens Strikketreff i Tananger.  60-70 garnglade nettvenner fra hele landet inntar Krabbeloftet for ei langhelg med lått og løye.  Er det rart jeg måtte sy meg ei ny veske for anledningen?

 

Og mens jeg først var i dyreriket gjorde jeg om denne 15X15-lappen med bamser på til en kjekk liten (sminke)pung.

Nå forlater jeg dyreriket og tar sikte på stjernene!

Den glitrer

Så er øyenstikkeren er ferdig.  Den ble montert som (pynte)pute.  Perler og paljetter tåler jo ikke å bli gnukka på så mye så det er kanskje like greit å henge den på veggen?  En liten sak som denne trenger jo bare å få påsydd et par små ringer på baksiden, så går det fint.

Nå er jeg igang med neste prosjekt med motiv fra dyreriket.  Et lite broderi, en bit bomull og et stykke lin er i ferd med å forvandles til ei veske.

Gjensyn IV

Selvfarget stoff i syrlige toner, en fuksia-farget kant og avslutning med skog-grønn lukkekant.

Disse putene begynner å bli ganske slitne nå.  Brukt mye både inne i kjøkkensofaen og ute på "trappe-kaféen".  Grønt er skjønt.

Januar 2005

Klar til fingerspissene

Opp med humøret
"Her kommer Bergen igjen
Opp med humøret, min venn
For vi e fra byen som tross paraplyen
Har solskinn og sommer i fleng
(For ser du)
Alt sammen har vi tatt med
Dagen skal bli en suksess
La oss vise hver mann
At vi vil og vi kan
Skape liv og humør
Og gi dagen kulør
(og hei og diditt, og hei og diditt, og hei!)
Nei, det ligner ingen bergensgutt å være mutt
Å være mutt, åh nei, åh nei
Nei, det ligner ingen bergensgutt å være mutt
Å være mutt, åh nei
I medgang, motgang, oppgang, nedgang, gjennomgang
Der synger vi vår sang igjen
Nei, det ligner ingen bergensgutt å være mutt
Å være mutt, åh nei."

 

BRANN - RBK : 8 - 0

Awards/hederstegn og et dilemma

Jeg har vært så heldig å få noen awards i løpet av de siste ukene.  Men jeg syns ikke alltid det er så lett å blogge om slikt.  Kanskje jeg er litt sjenert?  Grunnen er ihvertfall ikke at jeg ikke setter pris på å bli lagt merke til og å motta gode ord.

Jeg syns heller ikke det er så lett å skulle gi disse hederstegnene videre.  Jeg har jo et knippe blogger som jeg følger fast og ganske så tett.  Så er det ei stor gruppe bloggere som jeg leser fast, men som jeg ikke er like god til å gi tilbakemelding til.  Deretter kommer mange blogger som jeg er innom mer sporadisk, men som også er viktige for meg, på forskjellige vis.  Det er sjelden disse merker at jeg har vært innom.  Videre har jeg på lista mi en hel del blogger som jeg svipper innom fra tid til annen uten at de vet noe om det.  Til slutt er det bloggene jeg besøker mer eller mindre tilfeldig, via en link el.l.

I skrivende stund sier Google Reader at jeg har 1000+ uleste innlegg.  Av disse er det kanskje 500 som jeg svært gjerne skulle ha lest.  Av disse igjen er det - la oss si - 250 som jeg har lyst til å kommentere.  Av disse er det muligens 25 som virkelig får en kommentar.

Har jeg for mange blogger i reader'n min?  Burde jeg brukt mer tid på å lese blogger - og ikke minst kommentere?  Det skal sies at jeg har hatt en periode nå, med blogglesings-vegring.  Det hender det føles riktig,  og er viktig å ikke fylle på for mye.

Men tilbake til ros og hederstegn som har kommet min vei. 

Fra Beate har jeg fått denne.  Jeg kan ikke gjøre annet enn takke.  Jo, en ting til vil jeg gjøre;  Jeg vil returnere den til deg, Beate.  Du er utrolig kreativ, og kreativiteten finner uttrykk i ord og bilder - og nå også i tekstiler.

Merete har gitt meg mange på en gang!  Jeg takker for alle sammen og velger meg ut denne ene til å returnere og gi videre.  Dette må da være det vakreste  hederstegnet man kan få!  Du får det tilbake Merete, for alt du er i livet mitt.  Etter at jeg ble kjent med deg for mange år siden (ja folkens, vi møttes på nett men det tok år og vi kjente hverandre godt, før vi møttes i "virkeligheten"), kan jeg ikke forestille meg livet uten at du er en del av det.  Vi er familie.

I Google Reader har jeg ei mappe jeg kaller "tett og nært".  Der finnes, foruten Merete, Tone, Helle, Ingun, Kari, Sigrun og Wenche.  Denne awarden gir jeg til dere som er mine nære venner både i og utenfor bloggverdenen.

I mappa "hverdagen" har jeg samla venner fra nettet som står meg nærmere enn de fleste.  Noen av dere har jeg møtt en eller flere ganger.  Noen av dere har jeg planer om å møte.  Noen av dere håper jeg å møte.  Noen av dere vet ikke at jeg fins.  Men uansett om vi kanskje aldri kommer til å kunne gi hverandre andre klemmer enn de som varmer gjennom eteren, så er dere viktige brikker i dette puslespillet som utgjør livet mitt og hverdagen min.

Det er nå jeg feiger ut og ikke tør å skrive navn.  For hvor skal jeg slutte?  Hvem skal ikke bli nevnt?  Lista mi er veldig lang.  Du vet sannsynligvis at du står der.  Og står du der ikke, så er du kanskje en av dem som er i ferd med å rykke opp fra en av de andre, mange mappene mine ;-)

Rangering av mennesker på denne måten er kanskje ikke helt bra?  Jeg kjenner ihvertfall at for meg så er dette med awarder litt vanskelig.  For når alt kommer til alt så er jeg ganske sjenert og tør kanskje ikke kalle deg en venn.

Ord på vandring

I går skrev Tone en liten fortelling i bloggen sin.  Hun hadde hørt den av Knut dagen før, Knut hadde hørt den dagen før der, osv.  Jeg syns moralen i fortellinga er verdt å tenke over, så jeg bringer gjerne historien videre her. 

 

"Det er historia om den vesle fuglen som alltid ville noko anna enn dei andre fuglane.
Dette gjekk fint sommaren gjennom. Fuglen kvitra og kosa seg her nord.

Så nærma hausten seg, og dei andre fuglane byrja tenkje på å dra sørover. Reisa vil eg utsetje ei lita tid tenkte den vesle fuglen. Dei andre drog, og han vart verande igjen.

Ettersom det vart eit kjøligare drag i lufta, innsåg den vesle fuglen at her kan eg ikkje bli lenger. Han drog i veg.
Leia kjende han og snart låg den norske kysten bak han.

Det var kaldt, altfor kaldt for ein liten fugl på veg sørover.
Då han hadde Danmark under seg var fuglen så nedkjølt at han knapt greidde slå eit vengeslag, og han fall til marka.

Der låg han nedkjølt og rørde ikkje på seg.

Ei ku gjekk der på jordet. Ho ensa ikkje fuglen, gjekk der og nippa i graset, og så slapp ho ei orntleg rukke over den. Fuglen som hadde vore bevisstlaus av kulde, kjende at no vart han så varm at han nok kunne flyge vidare.

På same tid som fuglen byrjar røre på seg, kjem ein rev over jordet og ser det røre seg i møka. Reven luskar bort,
løfter den vesle fuglen opp etter eine vengen,
rister den
... og så var fuglen slukt før den fekk sukk for seg.

MORALEN i denne historia er:
- Den som drar deg ned i dritten er ikkje alltid ein som vil deg vondt.
- Og den som trekkjer deg opp av dritten er ikkje alltid ein som vil deg vel."

Stopp!

Eller - det er vel kanskje helt ut?

Jeg har etterhvert strikket en del sokkepar til meg sjøl.  Jeg bruker jo ikke andre sokker gjennom hele den kalde sesongen.  Og slitasje blir det jo, både av bruk og av hyppig vasking i maskin.

Så spørs det da, om jeg skal forsterke tynnslitte partier for å forlenge go'sokkenes levetid, eller om bruk-og-kast-mentaliteten skal få råde fullstendig.

Utstyret er i orden, men ferdighetene er ikke mye å skryte av.  Eller rettere sagt;  tålmodigheten glimrer med sitt fravær.  Disse sokkene kommer uansett ikke til å bli brukt til annet enn turgåing.  Jeg får fortsette å fylle på med pensokker.

Kanskje hadde det vært en ide å gjøre som anbefalt her, å forsterke sokkene før man tar dem i bruk?  Det er nok ikke dumt det, nei.

 

Erfaren stopper som har stoppa å stoppe.

Øyenstikker

Betty spurte meg i en kommentar om jeg vet hvorfor det heter øyenstikker.  Det vet jeg ikke. Gjør du?  Den har så vidt jeg vet aldri stukket ut øynene på noen.

Forøvrig liker jeg igrunnen det engelske navnet bedre.  Dragonfly.  Er ikke det et vakkert ord?  Drageflue - hmmm?

Bente er livredd for øyenstikkere, og lurer på om kuren er "noe slikt".  Jeg er ikke sikker på om hun mener søm eller tattis, men håper på begge deler.

Jeg har sydd litt videre på øyenstikkeren min.  Hittil er det symaskina som har vært i aksjon.  Nå skal jeg ta i bruk små håndsømsnåler, fin tråd og kanskje noen perler.  Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om dette er ei pute eller noe som kan henge på veggen.

Les gjerne mer om øyenstikkere her.  Og se denne vakre skapningen da.  Tegningen over er funnet her.

En uvanlig post fra meg

Jeg pleier vanligvis å blogge når jeg har noe positivt å dele.  Frustrasjonene mine får jeg ut på andre måter.  Men i dag kjenner jeg at jeg må.  Må få ut denne følelsen av hvor håpløst dum jeg har vært.

Jeg har gått og hangla hele sommeren.  Siden april, faktisk.  Litt bedre innimellom, og så litt verre igjen.  Så etterhvert mer og mer sliten, med små blaff av noe som lignet på energi fra tid til annen. 

At det begynte i april er ikke noe uvanlig.  Jeg er jo ikke alene om å være pollenallergiker, så mange med meg vet at etter litt tjingsing med medisindosene så går det seg til.  Bare at denne gangen gikk det seg ikke til.  Så tenker man, igjen og igjen, at i morra er det bedre.  Deretter begynner tanken om at det kanskje er lurt å kontakte lege, å melde seg.  Men så er det jo bare en bagatell.  At man er tett i pappen ørene er da ikke noe å fylle opp venterommene for.  Sikkert bra i neste uke.  Og neste uke er man faktisk litt bedre.  Kanskje en hel dag hvis man er heldig.

Sånn går dagene og ukene, helt til man ei helg innser at dette ikke er videre smart lenger.  Pusten er elendig, å gå opp trappa er et slit.  Astmamedisinen hjelper ikke nok.  Kroppen sier fra at det er på tide å ta til fornuft.  Man bestemmer seg for å kontakte lege på mandag.

I dag er det mandag og jeg har vært hos lege.  Det er fortsatt bare en bagatell (eller to) som feiler meg. Men sannsynligheten for at det ville ha gått over av seg sjøl er minimal.  Så her sitter jeg med en vattdott i hvert øre.  Bakom den ene er det antibiotika som skal ta knekken på en ørebetennelse.  Bakom den andre er det matolje som skal myke opp en vokspropp av dimensjoner.  Den proppen skal etter planen ut på torsdag.  Jeg fikk med meg hjem formaninger om ikke å "spare" på astma-medisinen.  Det hjalp ikke at jeg prøvde meg med "Jeg pleier ikke trenge...".  Det ble brutalt avfeid med "Du trenger det NÅ!"

Her kommer poenget:

Det er innmari dumt å la en bagatell stjele energi fra deg en hel sommer.  Det er minst like dumt å tro at ens egne bagateller er mindre viktige enn andre sine bagateller.  Det er knalldumt å ikke tenke på å bruke den medisinen man har, selvom man ikke pleier å ha bruk for den så ofte.  Så jeg var dum.

Men jeg var smart som tok den telefonen til legekontoret i formiddag.

Vær smart DU også.

Valg av nål er viktig

Jeg debatterer med meg sjøl om jeg skal få tatovert en øyenstikker (eller to) på høyre skulder.  Det er ikke lenger noe spørsmål om jeg tør eller ikke, men om å få motivet akkurat slik jeg vil (jeg skisser).  Jeg spør meg også om det er viktig nok for meg til at jeg skal prioritere å bruke noen tusenlapper på det.  Det er jo så mye annet.

Mens jeg tenker tar jeg i bruk synåla.  Blanke tråder og et stykke chiffon mellom forsvinningsplast blir vinger.  Så skal det pyntes og quiltes.  Jeg tror dette blir ei pute, jeg.

Flyttemelding

Angelia og jeg er overveldet over hvor mange hyggelige mennesker som er villige til å åpne armer og hjem for å gi en liten, beskjeden fe tak over hodet, kjærlighet og til og med nytt strikketøy.  Vi forstår også godt de som, til tross for at de lar seg sjarmere, ikke ser seg i stand til å huse flere beboere i øyeblikket.

Angelia  har ventet tålmodig på dagen da hun skulle få vite hvem hun skulle flytte inn hos.  Hun har hjulpet meg å skrive liste over mulige framtidige husverter.  Hun var med da jeg lagde nummerlappene og la dem i den grønne bollen.

"Nå trekker vi!", sa Angelia.  Og det gjorde vi.

"Så spennende!  Hvilket navn står det utenfor nummer 3?"

"Tittei!  Jeg skal bo hos Tittei!"  Angelia er jublende glad.  Det hadde hun sikkert vært om hun skulle flytte til en annen av dere også.  Hun er sånn Angelia, glad og blid.

Jeg har adressen til Tittei fra før, så jeg skal sørge for at Angelia kommer seg trygt fram dit.  Kan hende jeg må følge henne.  Hun er jo litt sjenert.

 

Takk for at dere lekte med ;-)

Bolig søkes

Den strikkende feen Angelia Angorina er blitt husløs.  Hun ble brutalt kastet på dør da hennes tidligere husverter brått ble klar over at de hadde for mange leieboere.

AA er enkel å ha med å gjøre.  Hun sitter stort sett ganske stille og strikker på det samme strikketøyet, men tar gjerne imot hjelp til avfelling.  Hun har gått litt lei og ønsker seg et nytt og utfordrende strikketøy i spennende garn.

Kunne du tenke deg å gi Angelia husly?  Da kan du legge igjen en kommentar i dette innlegget og bli med på trekningen, som vil foregå onsdag 6. august.  Jeg kan love at den som er villig til å ta i mot Angelia vil bli kjent med en særdeles hyggelig, rolig og renslig dame.

Det var det

Ferdig med kastinga for denne gang.  Vi har virkelig gjort en hederlig innsats i varmen - jeg er så stolt av oss, atte!

Det gjenstår en del opprydding og omorganisering, men det får vi ta etterhvert.  Nå blir utfordringen å drive vedlikeholds-kasting.  Det vil si at når en ting kommer inn i huset må en ting ut.  Vanskelig, men ikke umulig.  Og jeg har jo planer om å ta Den grønne sti sin utfordring om å kaste (minst) en ting hver dag.  Det er egentlig ikke så vanskelig og jeg gjør nok mye godt det allerede.  Men det skader ikke å gjøre det med større bevissthet.

Hvis noen skulle falle på tanken at det nå begynner å bli tomt her i huset, så er det bare å tenke om igjen.  Det er ei stund til det, og det vil ikke forundre meg om vi bestiller container neste sommer også.