31. august 2007

Newb støtter OktoberRosa

sløyfespisebrikke3

Det meste handler om mat i hans verden. Og i mine tanker kretser det mange rosa sløyfer om dagen. Da går det slik.

sløyfespisebrikke

Sløyfa har jeg sjøl tegna og sydd som papirsøm. Resten er i stable-og-skjær-teknikk.

Ta med deg idéen om du vil.


30. august 2007

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - # 2

Noen av dere har sikkert gjettet hva jeg har brukt motet mitt til denne gangen.
En gammel drøm har gått i oppfyllelse, og jeg har tatt et nytt skritt på veien mot å bli helere og mer meg sjøl.


Jeg har skrekk for nåler. Unntaket er synåler, de er jeg godvenner med. Sprøytestikk, blodprøver og intravenøst, samt sying i diverse kroppsdeler er'ke noe gøy.
Jeg har angst for smerter. Det er vel ikke direkte uvanlig, det. Men kombinér det med en til tider meget sprelsk fantasi som evner å forestille seg at et bagatellmessig inngrep kan føre til alvorlige betennelser, fryktelige smerter, groteske arr og sågar amputasjon, så har du meg.

tattoo5 tattoo7

Det verste er nok allikevel klaustrofobien. Følelsen av å være fanget. Å være i en situasjon der det ikke er noen vei tilbake. Som hos tannlegen, eller under en fødsel. Det er liksom ikke bare å reise seg å gå når du syns det er nok. Nå har jeg ikke tenkt å føde flere ganger, så det er greit. Tannlegebesøk er vel ikke til å unnga i framtida heller, men takket være tålmodig tannlege og hard trening så er tannlegeskrekken så godt som borte.

tattoo4 tattoo3

Nå har jeg altså frivillig latt meg stikke med ei nål - ikke en gang, men mange hundre.
Vært i en situasjon der jeg ikke kunne komme unna, før en annen bestemte at jeg var ferdig. Gitt slipp på kontroll.
Utsatt meg for all verdens skumle infeksjoner med påfølgende amputasjonssfare.

tattoo1 tattoo8

"Alle" har jo sagt at det ikke gjør vondt, men jeg har hatt vanskelig for å tro det.
Vel, det gjorde ikke vondt.
Og Christian var så kjekk og grei og trivelig at behovet for å komme vekk aldri meldte seg.
Faren er fortsatt ikke over for betennelser og stygge arr, men jeg begynner å tro på at jeg skal slippe unna det også.

tattoo6
Leading Light, Bergen

Om et par uker har sårene grodd og tatoveringen er blitt slik den skal være. Da skal jeg fortelle dere hvorfor det måtte bli akkurat ei firfisle der på armen min.

29. august 2007

Endelig onsdag!

Jeg hadde forventet større sommerfugleaktivitet i magen da jeg våknet i dag. Jeg skal tross alt utsette meg for noe jeg ikke trodde jeg skulle tørre. Men så er det kanskje slik at når ønsket om noe er stort nok, er forberedt og gjennomtenkt, så blir gjennomføringen nesten til noe hverdagslig? Ja, ja det er enda mer enn tre timer til jeg skal til pers, så sommerfuglene har god tid til å våkne.

Jeg har så smått begynt å lure på hva jeg skal sette meg som neste mål. Poenget med dette er jo å slette ut noen uhensiktsmessige tankebaner. Å få noen mestringsopplevelser som jeg kan ta fram og se på når jeg begynner å gli inn i "det er best å sitte helt stille slik at ingenting skjer"- tanken.

Derfor må de tingene jeg gjør være noe som har symbolverdi for meg - på et eller annet plan.
Etter episode 1 kunne ingen riktig se at noe hadde skjedd med meg, selvom den psykiske forandringen var stor og varig. Denne gangen vil noe ved meg være forandret for alltid også i det fysiske. Og symbolverdien er bokstavelig talt stor.

Åhhh jeg gleder meg!

27. august 2007

Fra hotell-lobbyen

Lånt pc ville ikke på nett, så da får man sitte litt her med dansker og tyskere og ikke minst japanere i ryggen.

Må bare fortelle dere at et nytt kapittel av Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør, blir skrevet på onsdag. Dvs. det er ikke sikkert det blir skrevet stort den dagen, men jeg skal ihvertfall gjøre noe jeg har villet gjøre i fryktelig mange år, men absolutt ikke har turt.
Tone har lovet å være min egen personlige foto-dokumentør, så her er det bare å glede seg!

Og så må dere sjekke Betty sin blogg utover dagen. Hun vil blogge om et prosjekt vi har på gang sammen.

24. august 2007

Du verden!

Nå skal hu pinadø ut å farte igjen, den hjemmekjære stuegrisen.
Til Bergen denne gangen - for helga, og noen dager til kanskje?

Hvis jeg får det til slik som jeg vil blir det litt blogging fra lånt pc.
Jeg vil gjerne få tid til å besøke bloggene til alle dere som har meldt dere på OktoberRosa. Forsettet om å legge igjen spor etter meg, er der.
Samt å skrive litt i OktoberRosa-bloggen.


Ha ei superduper helg, alle sammen. Og ei god uke etterpå.

23. august 2007

Jeg har fått et dikt av Anja

=Anja ga meg et dikt som kommentar i naTUR-bloggen min.
Et slikt underfundig et som trengs og tåles å bli lest mange ganger. Jeg har fått lov å gjengi det her. Hjertelig takk Anja!

Vann
------

H2o
Livets mor
Nest etter lyset
Den endeløse kilden
Uutgrunnelige strukturer
Ett hydrogenatom
To oksygenatom
Etc. etc.

Blir til vann
Alles kjærlighet
Vidåpne strupers
Den tørstes lindring
Kamelens frelse
Og blomstens rus

(Anders) Anja Hafsmo

mosaic3393322water

1. Cupping water, 2. feet in puddle, shadow in water, 3. Water, 4. water's edge


Utnevnelser

Jeg er nok engang blitt nominert til Rockin' girl blogger, denne gang av Grete og av Kari. Hjertelig takk, damer - rocke-stempelet sendes i retur til dere.
Denne gangen vil jeg utnevne en blodfersk blogger til rocke-jente. Helle hadde nok ikke helt planlagt å debutere i helga, men da hun ymtet forsiktig frampå om at det kanskje kunne ha vært gøy å ha en blogg, hekta jeg meg fast og erklærte at jeg ikke kom til å forlate Stavanger før hun var i gang! Dama har mye å by på og jeg gleder meg til å følge bloggen videre. Håper du får tar deg tid til å blogge, Helle.

Den andre jeg ønsker å nominere er Wenche. Vi er også gode venner i "det virkelige liv" (nettlivet er også virkelig og byr på mange muligheter for ekte vennskap - men det vet dere vel?). Utrolig flink med synål og strikkepinner. Alltid positiv og full av guts.

Dermed er jeg ved utnevnelse nummer to, som Wenche nominerte meg til.Denne sender jeg rett og slett videre til alle dere som leser (og eventuelt kommenterer) i bloggene mine. Jeg er glad for at dere er der, enten jeg vet om dere eller ikke. Til dags dato har jeg bare opplevd en eneste gang å få en kommentar som var litt på kanten av "nice". Det syns jeg er bra. Har vi ikke noe hyggelig å komme med, så holder vi heller kjeft.

Men det at det er stille i kommentarfeltene rundt omkring betyr ikke at ingen leser og ingen liker - kan vi være enige om det?

Jeg vil ihvertfall helst holde blogglivet mitt fritt for dårlig samvittighet.

Når jeg ikke flittig svarer på kommentarer (det er ikke lenge siden jeg oppdaget at man "gjør" det), og er veldig periodisk når det gjelder å legge igjen spor etter meg hos dere, skyldes det utelukkende at det er så mye morsomt å holde på med (og noe som ikke er morsomt) at jeg ikke rekker over alt.

Fortsett å kose dere i Blogg-verdenen!

17. august 2007

GOD HELG!


Hilser dere med en sniktitt på noe jeg driver og syr.

Jeg svipper en tur til Stavanger med Kystbussen og skal kose meg der helt fram til tirsdag.



Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - #1

Jeg har høydeskrekk. Så til de grader at jeg begynner å skjelve om jeg må stå på en stol for å rekke opp. Hvis jeg i sjeldne tilfeller må videre opp på bordet for å nå fram dit jeg skal, så er jeg ille ute. Men det går. Ihvertfall så lenge jeg holder meg inntil en vegg. Å skifte lyspære i taklampa er litt i overkant. Jeg har kjøpt meg ei slik tre-trinns-trapp, for å føle meg litt tryggere. Jeg kan med stolthet si at det går bra på andre trinn, for da har jeg noe å holde meg i. Stiger er helt uaktuelt å begi seg opp i. I et øyeblikks overmot klatret jeg opp en stige dengang vi bygde hus. Ville så gjerne se hvordan det så ut der oppe hvor soverommene skulle være. Midtveis oppe i stigen grep panikken meg. Jeg klamra meg fast, ble helt stiv, kunne ikke røre meg. Min kjære klarte langt om lenge å få meg til å slippe taket og flytte føtter og hender centimeter for centimeter til jeg omsider var nede. Jeg hadde fått kikka over kanten - men var det verdt det? Det fantes ikke snev av mestring i denne opplevelsen.

Bryggekanter er ikke stort bedre enn stiger. Jada, jeg bor på ei øy.

Jeg går glipp av mange fine naturopplevelser fordi jeg er redd for å bevege meg i bratt terreng. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å "bestige"en fin knaus bare for å oppleve at det er et mareritt å komme seg ned igjen. Sånn gidder jeg ikke ha det lenger!

I mars/april hadde jeg et tre ukers rehab-opphold på Hauglandssenteret for å få hjelp til å komme i bevegelse (ja, jeg har lidd av bevegelsesangst, nå er det bare et snev igjen - en "uvane i hjernen"). Der fikk jeg en unik sjanse til å utfordre høydeskrekken. Blant mange aktiviteter å velge i, sto rappellering. Da jeg fikk vite det, begynte en brennede lyst å overta for "jeg skulle ønske at".

Sekundet etterpå visste jeg at det var en latterlig tanke. Det er ikke slikt jeg gjør.

Eller er det?

Jeg ble enig med meg sjøl og fysioen min om at det ville være en seier for meg bare å bli med bort til plassen der rappelleringa skulle foregå. Både fordi det var ulendt terreng bort dit og fordi jeg hadde et lite håp om at jeg kanskje kunne komme til å finne meg sjøl hengende i ei fjellside. Uansett ville jeg se på dette som en mestringsopplevelse. Og slike samler jeg på.

Så jeg kom meg opp til kanten av stupet. Det var en prestasjon i seg sjøl. Selen ble festa, jeg fikk forklart teorien og stilte meg utpå kanten med ryggen til tomrommet. Prøvde forsiktig å flytte føttene bakover og nedover slik jeg hadde fått forklart. Det var umulig. Jeg ville bare vekk - ut - bort fra denne situasjonen!

Jeg kunne gitt meg der og da og vært fornøyd med forsøket. Jeg ville aldri ha kommet til å prøve igjen. Eller jeg kunne rett og slett ta sjansen på at min siste time ikke hadde kommet, at jeg ikke kom til å bli alvorlig skadet og liggende som en grønnsak resten av mine levedager.

modig 1 modig 2

modig 3

Sjekk det gliset!
Takk Per, for at du var der, støttet, oppmuntret og foreviget viktige øyeblikk i livet mitt.

PS. Dette var selvfølgelig ikke nok til å bli kvitt høydeskrekken. Men du verden som det hjalp både på den og på sjølfølelsen i det hele tatt. Jeg fortsetter å trene på krakker og store steiner ;-)

Newb vokser seg stor og glad

Til dere som har kommentert i forrige kattepost: dere har selvfølgelig helt rett. Vi er utvalgt, og den skjebnen nytter det ikke å forandre på. Heldigvis har ingen ringt eller oppsøkt oss som respons på oppslagene våre. Newb er vår og vi er hans.

blå lapp2


Han vokser og legger på seg som han skal. Ikke et ribbein er å kjenne lenger! Det er egentlig helt utrolig når en vet hvor utmagra og sulten han var. Vi er oppe i normale porsjoner på matskåla. Det er ikke lenger noen fare for at han skal sluke i seg så mye at han blir sjuk av det. Tvertimot så kan han godt spise litt, leke litt, prate og kose litt - og så spise litt mer. Han stoler på at det er nok mat. Ei midlertidig forlatt matskål er lykken på jord!

mat


blå lapp


16. august 2007

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - Intro

Jeg har hatt disse tankene om å skrive litt om det å leve med grenser, om å bryte grenser, om å la livet åpne seg, om å bli helere og mer meg sjøl. Nå tror jeg at jeg har funnet den formen jeg vil gi tankene mine.


Det er så mye å være redd for, så mye jeg ikke tør. Nå skal det sies at livet mitt har vært atskillig mer begrenset enn det er nå. I mange år levde jeg i et angstfengsel som jeg ikke unner noen å besøke. Men det er historie og jeg skal ikke skrive om det.
Veien ut av dette fengselet er det jeg gjerne vil dele litt om.
Det handler om mot. Om å gjøre det jeg er redd for. Om å la angsten krympe seg sammen ved hjelp av trening, trening og atter trening. Om å ville endring. Om å skaffe seg mestringsopplevelser.

Det er helt OK å ha ting en er redd for. Jeg trenger ikke klare alt. Jeg trenger ikke gjøre det samme som deg for å føle meg like mye verdt som deg. Men det er innmari upraktisk å ikke kunne gå på butikken når jeg mangler brød. Det er heldigvis lenge siden jeg hadde det slik. Lenge siden det var et vågestykke som overlot meg til flere timers utmattelse å hente posten i kassa. Mange år siden jeg satt sammenkrøpet i en krok og ventet på at tida skulle gå, når jeg var alene i huset. Nå nyter jeg å være alene ;-)

De begrensingene jeg har satt for meg sjøl og som jeg fortsatt lever med i dag, er slike som jeg godt kan leve med. Men noen av dem er veldig upraktiske. Noen hindrer meg i å være den jeg innerst inne er. Eller gjør at jeg bruker uforholdsmessig mye energi på å grue meg til noe jeg må gjøre.

Edderkoppfobi - araknofobi kan være invalidiserende om en er hardt angrepet. Det er ikke jeg. Allikevel trener jeg på å omgås edderkoppene på en rasjonell måte. De kan ikke gjøre meg noen skade, men er tvertimot fascinerende skapninger. Jeg øver meg på nærkontakt og klarer nå å la de bittesmå gå på hånda mi.

Jeg har førerkort som bare gjelder her på øya hvor jeg bor. Det er ganske upraktisk, selvom det går busser dit jeg skal dersom jeg ikke har sjåfør. Der har jeg en utfordring.

Tanken min er å lage en serie innlegg der jeg forteller om mine mestringsopplevelser. Kanskje flere syns det er en god ide? Jeg har lagd en knapp som du kan ta med deg dersom du blogger om noe du har gjort som du ikke trodde du skulle våge, noe du trener på/vil begynne å trene deg på, noe som krever at du utviser mot. Du kan linke tilbake til dette innlegget. Husk å fortell meg om innlegget ditt!


Det kommer ikke innlegg to ganger i uka under dette temaet. Snarere to ganger i året. Om en dag eller to vil jeg fortelle om en grense jeg sprengte i våres. Og hvis alt går slik jeg håper skal jeg bryte ei ny grenser om et par uker. Så får jeg begynne å planlegge våren 2008!


14. august 2007

StrikkeKlikk - Oppgave # 1: Til kaffen


Her er det fritt fram for å strikke "noe" til kaffen, - varmere til koppen og kanna, beskyttelse til bordet når kopp/kanne settes der, en løper til kaffebordet...


Eller hva med et kakestykke som kan nytes sammen med kaffen, eller rett og slett en kopp. Her settes ingen krav til brukervennlighet, så det er bare å slippe fantasien løs.


Er det du strikker eget design eller funnet på nettet? Fra ei bok eller et blad, kanskje? Linker, oppskrifter og andre opplysninger er velkomne.

Hilsen

og

StrikkeKlikk

En lek med ord* da Merete var på besøk ble til en ide som vi tror er verdt å sette ut i livet.
Som et supplement til de umåtelig mange "knit-alongs" som verserer i ulike fora, vil vi gjerne invitere deg til å være med i vår StrikkeKlikk.

Her er ingen påmelding. Ingen føringer for hva du skal strikke, utover at du tolker i smal eller vid forstand temaet som blir gitt sånn cirka en gang i måneden. Du kan være med hver gang eller bare av og til. Det du strikker kan være ditt eget design eller ei oppskrift funnet på nettet eller andre steder. Du tar med deg knappen vår, merker blogginnlegget ditt med den og linker tilbake til dette innlegget. For at vi skal vite at du er med, og for at dette skal bli den idé-ressursen vi ønsker, legger du også igjen en kommentar i vårt blogginnlegg der oppgaven er gitt, med direkte link til ditt blogginnlegg der du viser fram det du har strikket.

Noe du lurer på? Spør meg.
Foreslå gjerne oppgaver om du vil - vi forbeholder oss retten til å velge på øverste hylle ;-)

Hilsen

og


*En klikk er en gjeng, en krets, en flokk, ei gruppe.
Det klikker i pinnene når vi strikker.
Det hender vi mislykkes med strikkeprosjektet vårt og da klikker det for oss.
Vi klikker oss fra link til link - beundrer og henter inspirasjon.

13. august 2007

Naturbilde-along - mitt bidrag i august




takrør i skjepåsen

Takrør i Skjepåsen, Stord.

12. august 2007

Det blir sokker


Restegarnsokker var oppgaven denne gang. Ingen flere føringer.
Passer bra det, for opal og regia er altfor gode garn til at en eneste meter kan gå til spille.
Jeg har blitt glad i disse korte sokkene i løpet av sommeren. Siden jeg bruker ullsokker med stort velbehag på hver eneste gåtur - uansett temperatur og værforhold ellers - trenger jeg ganske mange par. Men nå nærmer høsten seg og jeg lar skaftene bli lengre igjen.

restegarn

At innslaget av turkis er forholdsvis høyt i et par av sokkene, beror på en tilfeldighet og har ikke sammenheng med at august er utnevnt til den turkise måneden.
Det turkise kommer senere!

8. august 2007

Vi har fått ny eier.

Han har adoptert oss - hele husholdningen i nummer 63.
Tynn og forkommen og sliten. Jeg holdt ut akkurat ett døgn før jeg ga han mat. Da hadde han trågått oss og skreket endeløst siden vi kom hjem fra ferieturen vår. Husets tenåringer hadde hatt han i dørene hele uka. Jeg har spurt meg for i nabolaget og ringt på en "katt savnet"-annonse. Skal sette oppslag på de to nærbutikkene idag, men jeg er stygt redd for at denne er mistet helt med vilje. Kanskje blir en telefon til "Kattegruppa" løsningen. Men akkurat nå føler vi oss veldig "eid".

newb 1

Jeg er glad i katter. Guttene og. Mannen i huset er veldig glad i katter. Så mye at han ikke skal skulle ha ny katt før han ble så gammel at han var sikker på å dø før den. Jeg forstår det logiske i det ulogiske. Derfor har det gått sju år siden Kattarina Kattastofe. Hun ble fjorten år og savnes fortsatt.

kattarina

Kattarina Kattastrofe

Hva med navn? Jeg mente kreket helt sikkert heter Pjus. Han ser litt sånn ut. Jeg fikk raskt vite at det var et teit navn. Husets yngste spillfantom mente at Noob var det eneste rette. Men mor sjekka med Urban Dictionary og fikk vite at i denne staveformen er betegnelsen nedsettende. Og det skal vi ikke ha noe av. Så vi kaller han Newb (utt: nub). Fordi han er ny. Og fordi vi slett ikke er sikre på om han egentlig ikke er en hun. Da er det praktisk med et unisex-navn. Så får heller Pjus være et nick hvis han føler for litt anonymitet i enkelte sammenhenger ;-)

newb 2

SPC - Mønster / Pattern # 1

Å gå i ett med tapeten.

Hvor ofte har jeg ikke følt meg slik. Taus og nesten usynlig. Uten rett til å utrykke meg. Uten noe å si. Uten verdi.

Jeg måtte gjennom en traumatisk periode uten stemme, med to operasjoner og 50/50 sjanse for å kunne snakke igjen, før jeg forsto at det var viktig for meg å uttrykke meg. Før jeg forsto at det jeg har å si kan være verdt å høre på.


Jeg sliter fortsatt med å finne ordene. Føler meg fortsatt diffus. Men ikke så mye som før.

PS: Tapeten er autentisk syttitalls - fra jenterommet mitt "hjemme" på Hamar.

spc-pattern1a

To melt into the wallpaper.

I used to feel like this all the time. Silent and almost invisible. With no right to express myself. With nothing to say. Worthless.

I had to experience the trauma of loosing my voice, having surgery twice and a 50/50 chance of ever speeking again, before I understood the importance of expressing myself. Before I realized that what I say can be worth listening to.

I still can't find the right words. Feel vague. But not as much as I used to.

PS: the wallpaper is autentic from the seventies. From my teenage-girl room in what used to be my home town.