Balanse

Å miste balansen.
Å finne balansen.
Å holde balansen.
Å være i balanse.
Balanse er mitt fokus-ord for dette året.  Det er et stort ord.  Noe å strebe etter og streve for.  Det skal jeg gjøre etter beste evne.  Jeg vil ikke begynne å ramse opp en rekke skal/ skal ikke, for da havner jeg plutselig i  nyttårsforsett-fella. Å ha et fokus-ord er noe annet.  Merete har beskrevet det her og her.

På noen plan har jeg hatt ordet i fokus ei god stund.  I hvor stor grad jeg hittil har lykkes i å være i balanse er forsåvidt ikke vesentlig.  Her er det snakk om en vedvarende prosess som med tiden kan gå over i en tilstand.  Den dagen jeg har oppnådd tilstanden balanse skal jeg si fra.  Da kan dere begynne å kalle meg SuperEA.  Inntil da får jeg fortsette å ramle overende og reise meg igjen.

Jepp, jeg fyller 52 i dag ;-)

***

Merete sitt ord er utholdenhet.
Helle sitt ord er velvære.
Blåbærtua sitt ord er takknemlighet.

Har du et ord?

Jeg er et offer…

… for Murphys lov.

Da jeg åpna Live Writer’n i natt for å kikke litt på kladdene mine og kanskje få et innlegg ferdig til publisering, var det – TOMT – ingenting i kladder og ingenting i publiserte innlegg.

Dette føyer seg inn i rekken av uforklarlige forsvinningsmysterier: personlige innstillinger i PSPX2, norsk språk i datofeltet i bildemappene mine, en pose garn, den store linduken, adventsstaken…  Ja, dere forstår at dette har pågått ei stund og at det omfatter mer enn min virtuelle virkelighet.

Noen katastrofer har ikke skjedd, men jeg innrømmer at jeg ser litt svart på det i dag.  Strikker feil og syr feil gjør jeg også.  Sukk.

Nå har jeg kjørt backup på bilder, dokumenter og favoritter.  En hel del er lagra på ekstern harddisk.  Backup av bloggen er også tatt.  Jeg har fått ordna opp i noe som gjorde at bloggarkivet ikke gikk lengre enn til juni –08.  Må se mer på saken for å få 2009 til å arkiveres automatisk måned for måned.  Det er ikke bare-bare å leke seg med koding når man kan minimalt.

***

Som en trøst til meg sjøl vil jeg blogge to utmerkelser jeg har fått.  Den første er fra Miann.  Den var god å få midt i julestria ;-)

 

"Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom, tid og forholderne er usedvanlig sjarmerende og søte,og formålet er å finne og å være venner.
De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse.Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet,vil enda flere vennskap ha forplantet seg.

Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse!"

Den andre er fra Ingun.

TUSEN HJERTELIG TAKK

til dere begge!

Akkurat nå vil jeg ikke dele med noen.  Eller jo forresten.  Jeg vil gjerne gi oppmerksomhetene tilbake til dere, begge til begge.

Nå skal jeg prøve å laste ned noen bilder fra kameraet.  Håper det ikke eksploderer.

Fluelik i kjøleskapet

Bakom grønnsakskuffen.

Like greit at jeg fant ut at jeg skulle vaske der i dag, kanskje?

Skyggeland

Stille fra denne kanten, men under overflaten jobbes det.

Jeg syr, selvom jeg ble satt ut da symaskina gikk ad undas.  Har heldigvis en god, liten ekstra-maskin.

Jeg blogg-fikler uten å lykkes noe særlig med det.  Har satt meg fore å få til ting SJØL, ved hjelp av Meretes forklaringer og linker.  Grrrumpff…

Føtter i fokus – uka til ende

Uka med fokus på føttene er over, men flickr-gruppa Nordiske føtter består.  Massevis av morsomme, spennende, kreative bilder der.

Det har vært artig å vie litt ekstra oppmerksomhet til de trofaste undersåttene og det de tar meg med på.  Det siste fot-bildet er neppe tatt, selvom bloggen kanskje får et litt mer variert innhold framover.

Dagens bilder hører egentlig gårsdagen til.

Hjemreiseføtter

Etter nesten tre uker østpå ble kursen satt mot vest.  Det er fint å reise med tog.

På Finse er vinteren i ferd med å ta tak.

 

Fotballføtter

Før siste etappe hjem la vi inn sesongens siste besøk på Stadion.  Ute i god tid.  Uten de helt store forventninger.  Det er greit at denne sesongen er over.  Vi kommer sterkt tilbake.

Føtter i fokus - Nattføtter

Det hender ikke så rent sjelden at eieren av disse føttene sovner seint og våkner tidlig.  Da spørs det om kroppsdelen i andre enden er pling våken eller desperat etter mere søvn.  Denne natta er det helt ok å knipse bilder, brygge en kopp Café Caramel og sette seg og blogge selvom uret viser bikk over halv fem.  Så spørs det da.  En dupp fra åtte til ti er ikke usannsynlig.  Hvis kroppen krever det kan det bli en time på øret senere på dagen også.  Joda, det er en grunn til at man “går hjemme”.

Livet er ikke bare lyserødt

Ikke engang i oktober.

Merete har invitert til ei uke med føtter i fokus og jeg begynner med å la mine vandre i høstgult løv.

Bli med på fot(o)-uka du også, og meld deg gjerne inn i flickr-gruppa nordiske føtter.

Den gule fargen får spille solo på strikkepinnene også.  Ei liselottejakke – eller Elisalotte, som jeg kaller min – strikkes på dobbel Inca alpakka.  Håper den blir passe.

Awards fra Silja Devine

Silja har gitt videre til meg en rekke awards hun har fått. 

Tusen takk Silja.

Nå er det min tur til å gi dem videre.

Gjennom helgas mysteriesøm har jeg "møtt" så mange hyggelige bloggere og hobbyboden-brukere. 

Disse er til dere!  (Jeg skal lage et eget innlegg med liste over alle syerskene når jeg bare kommer så langt - i morra!)

 

De to siste gir jeg til bloggerne som jeg ofte er innom, men som jeg altfor, altfor sjelden legger igjen noen spor hos.  Hilde S, Mimouna, Sipusa...  Å det kjennes så feil å stoppe her!  Men jeg er redd for at jo flere jeg nevner, jo mer feil vil det kjennes.  Jeg må jo nødvendigvis stoppe en gang og noen vil bli utelatt.  Jeg har jo skrevet om det før, at jeg ikke syns dette er så lett... 

Dørstokkmila er tilbakelagt

Det har vært fryktelig lite turgåing på meg ei lang stund nå.  Den dårlige formen viste seg å ha litt tyngre årsaker enn først antatt.  Nå har imidlertid nye medisiner begynt å virke og jeg kan begynne å bygge meg opp igjen.

Det er tungt.  Angsten for å bli dårlig mens jeg er underveis, har et godt grep.  Jeg liker å gå alene men holder meg der det er folk.

I oktober skal jeg gå for pupper og for hjerte.  Noen kroner kommer til å havne i nettbøssa.  Viktigst er allikevel investeringen i egen helse.

Rosa sløyfer er forresten på vei hit og dit.

Jeg er rik!

Cruzidull har bakt kake og HildeGV har tatt bildet.

Awards/hederstegn og et dilemma

Jeg har vært så heldig å få noen awards i løpet av de siste ukene.  Men jeg syns ikke alltid det er så lett å blogge om slikt.  Kanskje jeg er litt sjenert?  Grunnen er ihvertfall ikke at jeg ikke setter pris på å bli lagt merke til og å motta gode ord.

Jeg syns heller ikke det er så lett å skulle gi disse hederstegnene videre.  Jeg har jo et knippe blogger som jeg følger fast og ganske så tett.  Så er det ei stor gruppe bloggere som jeg leser fast, men som jeg ikke er like god til å gi tilbakemelding til.  Deretter kommer mange blogger som jeg er innom mer sporadisk, men som også er viktige for meg, på forskjellige vis.  Det er sjelden disse merker at jeg har vært innom.  Videre har jeg på lista mi en hel del blogger som jeg svipper innom fra tid til annen uten at de vet noe om det.  Til slutt er det bloggene jeg besøker mer eller mindre tilfeldig, via en link el.l.

I skrivende stund sier Google Reader at jeg har 1000+ uleste innlegg.  Av disse er det kanskje 500 som jeg svært gjerne skulle ha lest.  Av disse igjen er det - la oss si - 250 som jeg har lyst til å kommentere.  Av disse er det muligens 25 som virkelig får en kommentar.

Har jeg for mange blogger i reader'n min?  Burde jeg brukt mer tid på å lese blogger - og ikke minst kommentere?  Det skal sies at jeg har hatt en periode nå, med blogglesings-vegring.  Det hender det føles riktig,  og er viktig å ikke fylle på for mye.

Men tilbake til ros og hederstegn som har kommet min vei. 

Fra Beate har jeg fått denne.  Jeg kan ikke gjøre annet enn takke.  Jo, en ting til vil jeg gjøre;  Jeg vil returnere den til deg, Beate.  Du er utrolig kreativ, og kreativiteten finner uttrykk i ord og bilder - og nå også i tekstiler.

Merete har gitt meg mange på en gang!  Jeg takker for alle sammen og velger meg ut denne ene til å returnere og gi videre.  Dette må da være det vakreste  hederstegnet man kan få!  Du får det tilbake Merete, for alt du er i livet mitt.  Etter at jeg ble kjent med deg for mange år siden (ja folkens, vi møttes på nett men det tok år og vi kjente hverandre godt, før vi møttes i "virkeligheten"), kan jeg ikke forestille meg livet uten at du er en del av det.  Vi er familie.

I Google Reader har jeg ei mappe jeg kaller "tett og nært".  Der finnes, foruten Merete, Tone, Helle, Ingun, Kari, Sigrun og Wenche.  Denne awarden gir jeg til dere som er mine nære venner både i og utenfor bloggverdenen.

I mappa "hverdagen" har jeg samla venner fra nettet som står meg nærmere enn de fleste.  Noen av dere har jeg møtt en eller flere ganger.  Noen av dere har jeg planer om å møte.  Noen av dere håper jeg å møte.  Noen av dere vet ikke at jeg fins.  Men uansett om vi kanskje aldri kommer til å kunne gi hverandre andre klemmer enn de som varmer gjennom eteren, så er dere viktige brikker i dette puslespillet som utgjør livet mitt og hverdagen min.

Det er nå jeg feiger ut og ikke tør å skrive navn.  For hvor skal jeg slutte?  Hvem skal ikke bli nevnt?  Lista mi er veldig lang.  Du vet sannsynligvis at du står der.  Og står du der ikke, så er du kanskje en av dem som er i ferd med å rykke opp fra en av de andre, mange mappene mine ;-)

Rangering av mennesker på denne måten er kanskje ikke helt bra?  Jeg kjenner ihvertfall at for meg så er dette med awarder litt vanskelig.  For når alt kommer til alt så er jeg ganske sjenert og tør kanskje ikke kalle deg en venn.

En uvanlig post fra meg

Jeg pleier vanligvis å blogge når jeg har noe positivt å dele.  Frustrasjonene mine får jeg ut på andre måter.  Men i dag kjenner jeg at jeg må.  Må få ut denne følelsen av hvor håpløst dum jeg har vært.

Jeg har gått og hangla hele sommeren.  Siden april, faktisk.  Litt bedre innimellom, og så litt verre igjen.  Så etterhvert mer og mer sliten, med små blaff av noe som lignet på energi fra tid til annen. 

At det begynte i april er ikke noe uvanlig.  Jeg er jo ikke alene om å være pollenallergiker, så mange med meg vet at etter litt tjingsing med medisindosene så går det seg til.  Bare at denne gangen gikk det seg ikke til.  Så tenker man, igjen og igjen, at i morra er det bedre.  Deretter begynner tanken om at det kanskje er lurt å kontakte lege, å melde seg.  Men så er det jo bare en bagatell.  At man er tett i pappen ørene er da ikke noe å fylle opp venterommene for.  Sikkert bra i neste uke.  Og neste uke er man faktisk litt bedre.  Kanskje en hel dag hvis man er heldig.

Sånn går dagene og ukene, helt til man ei helg innser at dette ikke er videre smart lenger.  Pusten er elendig, å gå opp trappa er et slit.  Astmamedisinen hjelper ikke nok.  Kroppen sier fra at det er på tide å ta til fornuft.  Man bestemmer seg for å kontakte lege på mandag.

I dag er det mandag og jeg har vært hos lege.  Det er fortsatt bare en bagatell (eller to) som feiler meg. Men sannsynligheten for at det ville ha gått over av seg sjøl er minimal.  Så her sitter jeg med en vattdott i hvert øre.  Bakom den ene er det antibiotika som skal ta knekken på en ørebetennelse.  Bakom den andre er det matolje som skal myke opp en vokspropp av dimensjoner.  Den proppen skal etter planen ut på torsdag.  Jeg fikk med meg hjem formaninger om ikke å "spare" på astma-medisinen.  Det hjalp ikke at jeg prøvde meg med "Jeg pleier ikke trenge...".  Det ble brutalt avfeid med "Du trenger det NÅ!"

Her kommer poenget:

Det er innmari dumt å la en bagatell stjele energi fra deg en hel sommer.  Det er minst like dumt å tro at ens egne bagateller er mindre viktige enn andre sine bagateller.  Det er knalldumt å ikke tenke på å bruke den medisinen man har, selvom man ikke pleier å ha bruk for den så ofte.  Så jeg var dum.

Men jeg var smart som tok den telefonen til legekontoret i formiddag.

Vær smart DU også.

Valg av nål er viktig

Jeg debatterer med meg sjøl om jeg skal få tatovert en øyenstikker (eller to) på høyre skulder.  Det er ikke lenger noe spørsmål om jeg tør eller ikke, men om å få motivet akkurat slik jeg vil (jeg skisser).  Jeg spør meg også om det er viktig nok for meg til at jeg skal prioritere å bruke noen tusenlapper på det.  Det er jo så mye annet.

Mens jeg tenker tar jeg i bruk synåla.  Blanke tråder og et stykke chiffon mellom forsvinningsplast blir vinger.  Så skal det pyntes og quiltes.  Jeg tror dette blir ei pute, jeg.

Det var det

Ferdig med kastinga for denne gang.  Vi har virkelig gjort en hederlig innsats i varmen - jeg er så stolt av oss, atte!

Det gjenstår en del opprydding og omorganisering, men det får vi ta etterhvert.  Nå blir utfordringen å drive vedlikeholds-kasting.  Det vil si at når en ting kommer inn i huset må en ting ut.  Vanskelig, men ikke umulig.  Og jeg har jo planer om å ta Den grønne sti sin utfordring om å kaste (minst) en ting hver dag.  Det er egentlig ikke så vanskelig og jeg gjør nok mye godt det allerede.  Men det skader ikke å gjøre det med større bevissthet.

Hvis noen skulle falle på tanken at det nå begynner å bli tomt her i huset, så er det bare å tenke om igjen.  Det er ei stund til det, og det vil ikke forundre meg om vi bestiller container neste sommer også.

Ikke et pip

fra denne flere ganger.

Ikke et strøk mer med denne malinga.

For ordens skyld:  Malinga leveres som spesial-avfall.

Jeg syr litt og containeren fylles

Det går ikke så innmari fort i varmen. Hyppige vannings- og pustepauser er helt nødvendig for komme gjennom dagene med helsa i behold. Så vi jobber oss sakte men sikkert gjennom rommene, skapene, kottene.
Stua fungerer som sorterings-sentral.

I kjelleren har vi kasta ut skapene og montert enkle men greie lagerhyller. Ventilasjonen er ikke optimal og dermed ble det for tett i skapene. Kjellerlukt vil vi ikke ha noe av, det unngår vi nå.

Jeg har satt sammen mange små restelapper til en løper og pynta den med sommerfugler. "Ta vare på-genet" er godt for noe, for jeg koser meg virkelig med slik restelappsøm.

Nå er det på tide å sove litt, og i morra er det på 'an igjen.

Slipstvang?

Ikke her (-;

At slipsmoten har variert oppigjennom årene er det ingen tvil om.  Og det var jo unektelig litt morsomt å ha et lite utvalg å dokumentere det med.  Nå har disse godbitene fått følge av flere andre ned i container-dypet. 

Selvom lokalavisa i dag hadde forslag til en annen skjebne.

Det er varmt og godt.  Klokka fem i ettermiddag  - inne i stua øverst og ute i skyggen nederst.

Innimellom ryddeøktene slapper jeg av med litt lukkekant-søm.

Har du kasta noe i dag?

Vi er klar

I dag kom denne lastebilen ryggende inn i tunet.

Den etterlot seg containeren her, og nå skal den fylles med likt og ulikt av skrot og husafyll. Det er utrolig hvor mye som har samla seg vi har samla i kjeller og på kott. For ikke å snakke om i skuffer og skap, kasser og esker. Det er så fryktelig vanskelig å kaste noe. Ikke gjør det saken bedre at vi lider av samme mani både mannen og jeg. Alt kan jo være kjekt å ha en dag. Og noe har man fått eller arvet, mens andre ting er det knyttet minner til.

Men nå er vi altså (nok en gang) klar til å gi slipp på et lass. At det kanskje går som det pleier, og huset snart er like fullt igjen, vil jeg helst ikke tro på. Det må da gå an å bryte denne dårlige samle-vanen.

Det er jo også slik at å bli kvitt et containerlass med skrot i et jafs, er så sin sak. Men det viktigste for å få (og beholde) et ryddigere og friskere hjem tror jeg er å la kastinga bli en del av den daglige aktiviteten. Når noe kommer inn over dørstokken, må noe annet ut. Jeg har jobbet mye med dette i tankene i lang tid, men har det ikke helt inne i praksis enda. Det kommer mange færre ting inn i huset nå enn for noen år siden, men det er altså vanskelig å få noe annet ut. Vi er klar for endinger!

Har du lyst til å ta et grep for få fjerna noen overflødigheter fra hjemmet ditt? Kanskje du som jeg kan finne inspirasjon hos Den grønne Sti og de andre som har hengt seg på utfordringen:

Den Grønne Sti: 365dager med decluttering

Mamma Mia!

Dere får herved bevitne en historisk hendelse:

Søstrene sisters er på kino sammen for aller første gang!  Ganske fantastisk i grunnen, spør du meg.  Nå er det riktignok mulig at vi kan ha glemt noe av det som skjedde på sekstitallet. Det er ikke usannsynlig at det var storesøstrene som tok meg med på mine første film-opplevelser.

Det som er sikkert er ihvertfall at vi aldri har vært på kino sammen i voksen alder.  Filmen?  Fornøyelig, enkel og underholdende.  At Pierce Brosnan ikke kan synge har mindre betydning.  Abba er Abba uansett - kort og godt fengende.

Kom igjen

Elisabeth,

  du er ikke lenger tredve.

Faktisk er det ei stund sia du passerte femti.

Få på deg skoa og ut å gå!

Det har altså vært dårlig med trimminga i det siste.  Derfor dette sparket i rævva til meg sjøl.  Ta det til deg hvis du trenger det.