ADVARSEL: sterke scener

Først skvatt jeg.  Så ble jeg nysgjerrig.  Deretter betatt.

Dette er en av de flotteste korsedderkoppene jeg noen sinne har sett!  Nå kan det komme av at jeg ikke har turt å se så veldig nøye på noen edderkopp før, jeg har tross alt ei fortid som arachnofobiker.  Men det går an å venne seg til det meste og jeg har trent på å få denne fobien under kontroll.  Fascinasjonen for edderkopper har derfor hatt ei oppadstigende kurve. 

Jeg har funnet ut at det som er verst med edderkoppene er at beveger seg så fort.  Står helt stille i det ene øyeblikket for så plutselig å pile av gårde det neste.  Får meg til å skvette, og det liker jeg ikke.  Og så ser man dem ikke før man plutselig ser dem, liksom. 

Engang satt det en diger edderkopp på dorullen da jeg skulle rive av et tørk.  Herreverden, det var godt jeg var ferdig med det jeg skulle gjøre, ellers hadde jeg nok fått forstoppelse i ukesvis. 

Men tilbake til dagens eksemplar av arten.  Det er blitt kjøligere i været nå, og det er sikkert grunnen til at denne ikke virka direkte kjapp.  Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å oppnå nærkontakt. 

Så helt enkelt var det faktisk ikke, for krabaten syns menneskehånda var voldsomt skummel.  Omsider lyktes jeg med å få et par bra bilder.

Jeg er ikke sikker på hva jeg er mest betatt av; den vakre edderkoppen, eller at jeg faktisk gjorde dette.
Jo, jeg er forelska i Araneus diadematus.

Til slutt fikk den lille, rare, redde skapningen komme tilbake til naturen.

Imponert?  Det er jeg og.

 

Litt av hvert om edderkopper
Korsedderkoppen

Øvelseskjøring

Jeg driver som dere vet og frisker opp førerkortet mitt.  I pinsa var tida inne for å bryte en ny barriere, og bevege seg sørover over Stordabrua og gjennom Bømlafjordtunnelen i Trekantsambandet.  Tunnelen er Norges lengste undersjøiske tunnel.  Jeg grøsser ved tanken.  Ikke bare inni fjellet, men under vann også.  Jeg liker det ikke som passasjer.  Som sjåfør var det helt - pardon my french - jævlig.  I ren lykkerus over å ha gjennomført - som om jeg hadde noe valg når jeg først hadde vært så dum - kjørte jeg helt til Røldal.  Det er 17 mil og dermed en atskillig lengre etappe enn jeg er vant til.  Bra sliten, men lykkelig.  Veien videre overlot jeg til min bedre halvdel.  Men jeg overtok rattet igjen to dager senere og tok tunnelen på returen også.  Det var så vidt jeg overlevde, tror jeg.

Miljøtunnelen på Digernes. Stordabrua. Så bærer det ned i dypet av Bømlafjordtunnelen. Matpause med sjåførbytte ved Røldal kyrkje.

 

Om et par dager er planen at jeg skal gjøre det igjen.  Tar turen til Haugesund, så får jeg trent litt på bytrafikk med det samme.  Co-piloten er selvsagt med.  Det kommer til å ta ei stund enda før jeg øver meg uten han.  Tar det pent og forsiktig, så gir det varige resultater.  Det er ikke tull.

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - #3

 

Nå er det nå. 

Jeg bestemte meg tidlig på høstparten for hva som skulle være målet for meg å klare denne vårsesongen.  Det har kjentes helt uoverkommelig siden.  Jeg har visst at jeg kom til å gjøre det.  Uten å fatte hvordan det skulle gå til.

Nå er jeg skamstolt av meg sjøl.  Samtidig vet jeg at det ikke er over med dette, for i motsetning til del en og to i denne føljetongen, har vårens stunt lite for seg hvis jeg ikke følger opp og gjentar meg sjøl og utvikler reportoaret mitt.

Bakgrunnen for denne greia er at jeg ikke har kjørt bil utenfor øya jeg bor på på mange år.  En periode brukte jeg ikke førekortet mitt i det hele tatt, men det er lenge siden.  Jeg gjenvant kontrollen over de hjemlige trakter, men så stoppa det der.  Hvorfor?  Det har jeg ikke noe godt svar på.  Jeg tror egentlig ikke det har så mye med bilkjøring å gjøre i det hele tatt .  Jeg vet jo at jeg kan å kjøre bil.  At jeg ikke er noen dårlig sjåfør.  At jeg aldri har gjort noen store blundere i trafikken.

Det handler nok heller om at jeg har vanskelig for å stole på meg sjøl.  Konsentrasjonen er ikke alltid på topp og jeg blir fort sliten når jeg har mye å forholde meg til.  Dermed er jeg redd for å gjøre fatale feil.  Det er jo fornuftig å være forsiktig, men dette er langt mer enn det, det er angst.  Denne typen angst overvinnes med trening.

På søndag var det kamp i Bergen igjen.  (Takk og pris for at Brann tok tre og klatra noen trinn oppover på tabellen!)  Formen var fin og søndag ettermiddag er et bra tidspunkt, så jeg bestemte meg for å begi meg ut i trafikken.

Noe Veldig betenkt mens jeg venter på klarsignal til å kjøre av ferga.  

Det letta på trykket å komme ut på veien. 

Copiloten/fotografen var kanskje ikke helt trygg? 

Joda, han påsto ihvertfall det.  Takk Oddmund, jeg hadde aldri gjort dette uten deg, vet du.

Bergen er en flott by.  Bergen, jeg vil erobre deg! 

Parkerer i Bygarasjen.                              

Så var det til fots til fotballpuben for å hente bestilte billetter.  Oppholdsvær og fint og god tid.  En kaffekopp i Marken på vei tilbake til bilen.  Da kom reaksjonen.                                               

Såååå sliten!  Jeg hadde jo tenkt å kjøre ut av Bygarasjen igjen og til Wergeland for å parkere der.  Det var allikevel ikke på noen måte noe nederlag å gi seg her.  Det var rett og slett nok for en dag.  Jeg har lært av erfaring at det ikke er lurt å tøye strikken for langt.  Jeg er faktisk fortsatt sliten selvom det er blitt tirsdag.  Det tar på å være tøff med seg sjøl, skal jeg si dere.  Nå er det om å gjøre å ikke vente for lenge før jeg tar meg ut igjen.  Sørover er det bl.a. en undersjøisk tunnell som skal beseires.

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - # 2

Noen av dere har sikkert gjettet hva jeg har brukt motet mitt til denne gangen.
En gammel drøm har gått i oppfyllelse, og jeg har tatt et nytt skritt på veien mot å bli helere og mer meg sjøl.


Jeg har skrekk for nåler. Unntaket er synåler, de er jeg godvenner med. Sprøytestikk, blodprøver og intravenøst, samt sying i diverse kroppsdeler er'ke noe gøy.
Jeg har angst for smerter. Det er vel ikke direkte uvanlig, det. Men kombinér det med en til tider meget sprelsk fantasi som evner å forestille seg at et bagatellmessig inngrep kan føre til alvorlige betennelser, fryktelige smerter, groteske arr og sågar amputasjon, så har du meg.

Det verste er nok allikevel klaustrofobien. Følelsen av å være fanget. Å være i en situasjon der det ikke er noen vei tilbake. Som hos tannlegen, eller under en fødsel. Det er liksom ikke bare å reise seg å gå når du syns det er nok. Nå har jeg ikke tenkt å føde flere ganger, så det er greit. Tannlegebesøk er vel ikke til å unnga i framtida heller, men takket være tålmodig tannlege og hard trening så er tannlegeskrekken så godt som borte.


Nå har jeg altså frivillig latt meg stikke med ei nål - ikke en gang, men mange hundre.
Vært i en situasjon der jeg ikke kunne komme unna, før en annen bestemte at jeg var ferdig. Gitt slipp på kontroll.
Utsatt meg for all verdens skumle infeksjoner med påfølgende amputasjonssfare.


"Alle" har jo sagt at det ikke gjør vondt, men jeg har hatt vanskelig for å tro det.
Vel, det gjorde ikke vondt.
Og Christian var så kjekk og grei og trivelig at behovet for å komme vekk aldri meldte seg.
Faren er fortsatt ikke over for betennelser og stygge arr, men jeg begynner å tro på at jeg skal slippe unna det også.

Leading Light, Bergen
Om et par uker har sårene grodd og tatoveringen er blitt slik den skal være. Da skal jeg fortelle dere hvorfor det måtte bli akkurat ei firfisle der på armen min.

Endelig onsdag!

Jeg hadde forventet større sommerfugleaktivitet i magen da jeg våknet i dag. Jeg skal tross alt utsette meg for noe jeg ikke trodde jeg skulle tørre. Men så er det kanskje slik at når ønsket om noe er stort nok, er forberedt og gjennomtenkt, så blir gjennomføringen nesten til noe hverdagslig? Ja, ja det er enda mer enn tre timer til jeg skal til pers, så sommerfuglene har god tid til å våkne.

Jeg har så smått begynt å lure på hva jeg skal sette meg som neste mål. Poenget med dette er jo å slette ut noen uhensiktsmessige tankebaner. Å få noen mestringsopplevelser som jeg kan ta fram og se på når jeg begynner å gli inn i "det er best å sitte helt stille slik at ingenting skjer"- tanken.

Derfor må de tingene jeg gjør være noe som har symbolverdi for meg - på et eller annet plan.
Etter episode 1 kunne ingen riktig se at noe hadde skjedd med meg, selvom den psykiske forandringen var stor og varig. Denne gangen vil noe ved meg være forandret for alltid også i det fysiske. Og symbolverdien er bokstavelig talt stor.

Åhhh jeg gleder meg!

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - #1

Jeg har høydeskrekk. Så til de grader at jeg begynner å skjelve om jeg må stå på en stol for å rekke opp. Hvis jeg i sjeldne tilfeller må videre opp på bordet for å nå fram dit jeg skal, så er jeg ille ute. Men det går. Ihvertfall så lenge jeg holder meg inntil en vegg. Å skifte lyspære i taklampa er litt i overkant. Jeg har kjøpt meg ei slik tre-trinns-trapp, for å føle meg litt tryggere. Jeg kan med stolthet si at det går bra på andre trinn, for da har jeg noe å holde meg i. Stiger er helt uaktuelt å begi seg opp i. I et øyeblikks overmot klatret jeg opp en stige dengang vi bygde hus. Ville så gjerne se hvordan det så ut der oppe hvor soverommene skulle være. Midtveis oppe i stigen grep panikken meg. Jeg klamra meg fast, ble helt stiv, kunne ikke røre meg. Min kjære klarte langt om lenge å få meg til å slippe taket og flytte føtter og hender centimeter for centimeter til jeg omsider var nede. Jeg hadde fått kikka over kanten - men var det verdt det? Det fantes ikke snev av mestring i denne opplevelsen.

Bryggekanter er ikke stort bedre enn stiger. Jada, jeg bor på ei øy.

Jeg går glipp av mange fine naturopplevelser fordi jeg er redd for å bevege meg i bratt terreng. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å "bestige"en fin knaus bare for å oppleve at det er et mareritt å komme seg ned igjen. Sånn gidder jeg ikke ha det lenger!

I mars/april hadde jeg et tre ukers rehab-opphold på Hauglandssenteret for å få hjelp til å komme i bevegelse (ja, jeg har lidd av bevegelsesangst, nå er det bare et snev igjen - en "uvane i hjernen"). Der fikk jeg en unik sjanse til å utfordre høydeskrekken. Blant mange aktiviteter å velge i, sto rappellering. Da jeg fikk vite det, begynte en brennede lyst å overta for "jeg skulle ønske at".

Sekundet etterpå visste jeg at det var en latterlig tanke. Det er ikke slikt jeg gjør.

Eller er det?

Jeg ble enig med meg sjøl og fysioen min om at det ville være en seier for meg bare å bli med bort til plassen der rappelleringa skulle foregå. Både fordi det var ulendt terreng bort dit og fordi jeg hadde et lite håp om at jeg kanskje kunne komme til å finne meg sjøl hengende i ei fjellside. Uansett ville jeg se på dette som en mestringsopplevelse. Og slike samler jeg på.

Så jeg kom meg opp til kanten av stupet. Det var en prestasjon i seg sjøl. Selen ble festa, jeg fikk forklart teorien og stilte meg utpå kanten med ryggen til tomrommet. Prøvde forsiktig å flytte føttene bakover og nedover slik jeg hadde fått forklart. Det var umulig. Jeg ville bare vekk - ut - bort fra denne situasjonen!

Jeg kunne gitt meg der og da og vært fornøyd med forsøket. Jeg ville aldri ha kommet til å prøve igjen. Eller jeg kunne rett og slett ta sjansen på at min siste time ikke hadde kommet, at jeg ikke kom til å bli alvorlig skadet og liggende som en grønnsak resten av mine levedager.

Sjekk det gliset!
Takk Per, for at du var der, støttet, oppmuntret og foreviget viktige øyeblikk i livet mitt.

PS. Dette var selvfølgelig ikke nok til å bli kvitt høydeskrekken. Men du verden som det hjalp både på den og på sjølfølelsen i det hele tatt. Jeg fortsetter å trene på krakker og store steiner ;-)

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - Intro

Jeg har hatt disse tankene om å skrive litt om det å leve med grenser, om å bryte grenser, om å la livet åpne seg, om å bli helere og mer meg sjøl. Nå tror jeg at jeg har funnet den formen jeg vil gi tankene mine.

Det er så mye å være redd for, så mye jeg ikke tør. Nå skal det sies at livet mitt har vært atskillig mer begrenset enn det er nå. I mange år levde jeg i et angstfengsel som jeg ikke unner noen å besøke. Men det er historie og jeg skal ikke skrive om det.
Veien ut av dette fengselet er det jeg gjerne vil dele litt om.
Det handler om mot. Om å gjøre det jeg er redd for. Om å la angsten krympe seg sammen ved hjelp av trening, trening og atter trening. Om å ville endring. Om å skaffe seg mestringsopplevelser.

Det er helt OK å ha ting en er redd for. Jeg trenger ikke klare alt. Jeg trenger ikke gjøre det samme som deg for å føle meg like mye verdt som deg. Men det er innmari upraktisk å ikke kunne gå på butikken når jeg mangler brød. Det er heldigvis lenge siden jeg hadde det slik. Lenge siden det var et vågestykke som overlot meg til flere timers utmattelse å hente posten i kassa. Mange år siden jeg satt sammenkrøpet i en krok og ventet på at tida skulle gå, når jeg var alene i huset. Nå nyter jeg å være alene ;-)

De begrensingene jeg har satt for meg sjøl og som jeg fortsatt lever med i dag, er slike som jeg godt kan leve med. Men noen av dem er veldig upraktiske. Noen hindrer meg i å være den jeg innerst inne er. Eller gjør at jeg bruker uforholdsmessig mye energi på å grue meg til noe jeg må gjøre.

Edderkoppfobi - araknofobi kan være invalidiserende om en er hardt angrepet. Det er ikke jeg. Allikevel trener jeg på å omgås edderkoppene på en rasjonell måte. De kan ikke gjøre meg noen skade, men er tvertimot fascinerende skapninger. Jeg øver meg på nærkontakt og klarer nå å la de bittesmå gå på hånda mi.

Jeg har førerkort som bare gjelder her på øya hvor jeg bor. Det er ganske upraktisk, selvom det går busser dit jeg skal dersom jeg ikke har sjåfør. Der har jeg en utfordring.

Tanken min er å lage en serie innlegg der jeg forteller om mine mestringsopplevelser. Kanskje flere syns det er en god ide? Jeg har lagd en knapp som du kan ta med deg dersom du blogger om noe du har gjort som du ikke trodde du skulle våge, noe du trener på/vil begynne å trene deg på, noe som krever at du utviser mot. Du kan linke tilbake til dette innlegget. Husk å fortell meg om innlegget ditt!

Det kommer ikke innlegg to ganger i uka under dette temaet. Snarere to ganger i året. Om en dag eller to vil jeg fortelle om en grense jeg sprengte i våres. Og hvis alt går slik jeg håper skal jeg bryte ei ny grenser om et par uker. Så får jeg begynne å planlegge våren 2008!