17. august 2007

Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør - #1

Jeg har høydeskrekk. Så til de grader at jeg begynner å skjelve om jeg må stå på en stol for å rekke opp. Hvis jeg i sjeldne tilfeller må videre opp på bordet for å nå fram dit jeg skal, så er jeg ille ute. Men det går. Ihvertfall så lenge jeg holder meg inntil en vegg. Å skifte lyspære i taklampa er litt i overkant. Jeg har kjøpt meg ei slik tre-trinns-trapp, for å føle meg litt tryggere. Jeg kan med stolthet si at det går bra på andre trinn, for da har jeg noe å holde meg i. Stiger er helt uaktuelt å begi seg opp i. I et øyeblikks overmot klatret jeg opp en stige dengang vi bygde hus. Ville så gjerne se hvordan det så ut der oppe hvor soverommene skulle være. Midtveis oppe i stigen grep panikken meg. Jeg klamra meg fast, ble helt stiv, kunne ikke røre meg. Min kjære klarte langt om lenge å få meg til å slippe taket og flytte føtter og hender centimeter for centimeter til jeg omsider var nede. Jeg hadde fått kikka over kanten - men var det verdt det? Det fantes ikke snev av mestring i denne opplevelsen.

Bryggekanter er ikke stort bedre enn stiger. Jada, jeg bor på ei øy.

Jeg går glipp av mange fine naturopplevelser fordi jeg er redd for å bevege meg i bratt terreng. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å "bestige"en fin knaus bare for å oppleve at det er et mareritt å komme seg ned igjen. Sånn gidder jeg ikke ha det lenger!

I mars/april hadde jeg et tre ukers rehab-opphold på Hauglandssenteret for å få hjelp til å komme i bevegelse (ja, jeg har lidd av bevegelsesangst, nå er det bare et snev igjen - en "uvane i hjernen"). Der fikk jeg en unik sjanse til å utfordre høydeskrekken. Blant mange aktiviteter å velge i, sto rappellering. Da jeg fikk vite det, begynte en brennede lyst å overta for "jeg skulle ønske at".

Sekundet etterpå visste jeg at det var en latterlig tanke. Det er ikke slikt jeg gjør.

Eller er det?

Jeg ble enig med meg sjøl og fysioen min om at det ville være en seier for meg bare å bli med bort til plassen der rappelleringa skulle foregå. Både fordi det var ulendt terreng bort dit og fordi jeg hadde et lite håp om at jeg kanskje kunne komme til å finne meg sjøl hengende i ei fjellside. Uansett ville jeg se på dette som en mestringsopplevelse. Og slike samler jeg på.

Så jeg kom meg opp til kanten av stupet. Det var en prestasjon i seg sjøl. Selen ble festa, jeg fikk forklart teorien og stilte meg utpå kanten med ryggen til tomrommet. Prøvde forsiktig å flytte føttene bakover og nedover slik jeg hadde fått forklart. Det var umulig. Jeg ville bare vekk - ut - bort fra denne situasjonen!

Jeg kunne gitt meg der og da og vært fornøyd med forsøket. Jeg ville aldri ha kommet til å prøve igjen. Eller jeg kunne rett og slett ta sjansen på at min siste time ikke hadde kommet, at jeg ikke kom til å bli alvorlig skadet og liggende som en grønnsak resten av mine levedager.

modig 1 modig 2

modig 3

Sjekk det gliset!
Takk Per, for at du var der, støttet, oppmuntret og foreviget viktige øyeblikk i livet mitt.

PS. Dette var selvfølgelig ikke nok til å bli kvitt høydeskrekken. Men du verden som det hjalp både på den og på sjølfølelsen i det hele tatt. Jeg fortsetter å trene på krakker og store steiner ;-)

7 kommentarer:

Grete sa...

Dette kalles å være rå!! Stå på:-) Fikk du forresten med deg at du ble rockenominert i bloggen min? Ønsker deg og dine ( ja, Newb er inkludert ) ei good helg!

Hilde C. sa...

Det var jammen godt gjort!! God helg :-)

Muffin sa...

GRATULERER! Det føles deilig, ikke sant?

Hobbygåsa sa...

Wow, ja dette kaller jeg å være modig! Jeg tar av meg hatten for deg! Det må ha føltes utolig fælt og så utrolig godt når det var over! Ha en fin dag!

Supernøtt sa...

Dette var godt gjort! Og det smilet :-D

Pussig at man får høydeskrekk egentlig. Og jeg tror den ofte kommer med årene. For jeg hadde ikke min som liten. Har nok funnet den et sted på veien ;-)

Sølvi sa...

Tøft gjort Elisabeth venter spent på fortsettelsen

Ida sa...

Du er tøff og modig! :)