SPC - Mønster / Pattern # 1

Å gå i ett med tapeten.

Hvor ofte har jeg ikke følt meg slik. Taus og nesten usynlig. Uten rett til å utrykke meg. Uten noe å si. Uten verdi.

Jeg måtte gjennom en traumatisk periode uten stemme, med to operasjoner og 50/50 sjanse for å kunne snakke igjen, før jeg forsto at det var viktig for meg å uttrykke meg. Før jeg forsto at det jeg har å si kan være verdt å høre på.

Jeg sliter fortsatt med å finne ordene. Føler meg fortsatt diffus. Men ikke så mye som før.

PS: Tapeten er autentisk syttitalls - fra jenterommet mitt "hjemme" på Hamar.

To melt into the wallpaper.

I used to feel like this all the time. Silent and almost invisible. With no right to express myself. With nothing to say. Worthless.

I had to experience the trauma of loosing my voice, having surgery twice and a 50/50 chance of ever speeking again, before I understood the importance of expressing myself. Before I realized that what I say can be worth listening to.

I still can't find the right words. Feel vague. But not as much as I used to.

PS: the wallpaper is autentic from the seventies. From my teenage-girl room in what used to be my home town.