Naturbilde-along - mitt bidrag i august

Takrør i Skjepåsen, Stord.

Det blir sokker

Restegarnsokker var oppgaven denne gang. Ingen flere føringer.
Passer bra det, for opal og regia er altfor gode garn til at en eneste meter kan gå til spille.
Jeg har blitt glad i disse korte sokkene i løpet av sommeren. Siden jeg bruker ullsokker med stort velbehag på hver eneste gåtur - uansett temperatur og værforhold ellers - trenger jeg ganske mange par. Men nå nærmer høsten seg og jeg lar skaftene bli lengre igjen.



At innslaget av turkis er forholdsvis høyt i et par av sokkene, beror på en tilfeldighet og har ikke sammenheng med at august er utnevnt til den turkise måneden.
Det turkise kommer senere!

Vi har fått ny eier.

Han har adoptert oss - hele husholdningen i nummer 63.
Tynn og forkommen og sliten. Jeg holdt ut akkurat ett døgn før jeg ga han mat. Da hadde han trågått oss og skreket endeløst siden vi kom hjem fra ferieturen vår. Husets tenåringer hadde hatt han i dørene hele uka. Jeg har spurt meg for i nabolaget og ringt på en "katt savnet"-annonse. Skal sette oppslag på de to nærbutikkene idag, men jeg er stygt redd for at denne er mistet helt med vilje. Kanskje blir en telefon til "Kattegruppa" løsningen. Men akkurat nå føler vi oss veldig "eid".



Jeg er glad i katter. Guttene og. Mannen i huset er veldig glad i katter. Så mye at han ikke skal skulle ha ny katt før han ble så gammel at han var sikker på å dø før den. Jeg forstår det logiske i det ulogiske. Derfor har det gått sju år siden Kattarina Kattastofe. Hun ble fjorten år og savnes fortsatt.

Kattarina Kattastrofe

Hva med navn? Jeg mente kreket helt sikkert heter Pjus. Han ser litt sånn ut. Jeg fikk raskt vite at det var et teit navn. Husets yngste spillfantom mente at Noob var det eneste rette. Men mor sjekka med Urban Dictionary og fikk vite at i denne staveformen er betegnelsen nedsettende. Og det skal vi ikke ha noe av. Så vi kaller han Newb (utt: nub). Fordi han er ny. Og fordi vi slett ikke er sikre på om han egentlig ikke er en hun. Da er det praktisk med et unisex-navn. Så får heller Pjus være et nick hvis han føler for litt anonymitet i enkelte sammenhenger ;-)

SPC - Mønster / Pattern # 1

Å gå i ett med tapeten.

Hvor ofte har jeg ikke følt meg slik. Taus og nesten usynlig. Uten rett til å utrykke meg. Uten noe å si. Uten verdi.

Jeg måtte gjennom en traumatisk periode uten stemme, med to operasjoner og 50/50 sjanse for å kunne snakke igjen, før jeg forsto at det var viktig for meg å uttrykke meg. Før jeg forsto at det jeg har å si kan være verdt å høre på.

Jeg sliter fortsatt med å finne ordene. Føler meg fortsatt diffus. Men ikke så mye som før.

PS: Tapeten er autentisk syttitalls - fra jenterommet mitt "hjemme" på Hamar.

To melt into the wallpaper.

I used to feel like this all the time. Silent and almost invisible. With no right to express myself. With nothing to say. Worthless.

I had to experience the trauma of loosing my voice, having surgery twice and a 50/50 chance of ever speeking again, before I understood the importance of expressing myself. Before I realized that what I say can be worth listening to.

I still can't find the right words. Feel vague. But not as much as I used to.

PS: the wallpaper is autentic from the seventies. From my teenage-girl room in what used to be my home town.

Rock'n roll!

For en ære å være blant dine fem utvalgte Muffin – tusen takk!
Denne stafetten går ut på å nevne fem blogger du setter pris på å følge. På den måten får kanskje bloggen besøk av noen som ikke ville ha funnet fram til den ellers.

Å skulle velge bare fem blogger er jammen en utfordring. Jeg abonnerer på mange og dumper innom enda flere. Men nå har jeg valgt, og her serveres fem blogger som jeg mener fortjener din oppmerksomhet.

Jeg vil begynne med Merete med de små stingene. Ikke bare fordi vi er bestiser, men litt derfor også ;-) Neida, men hun har mye av æren for at jeg i det hele tatt blogger. Min uvurderlige hjelper i html-verdenen. Og så er hun kjempe kreativ og inspirerende.

Supernøtt liker å leke med ord. Det har jeg sansen for. Hun lager kjempefine smykker både til folk og strikketøy, og har sin egen butikk.

Hos Lise er det alltid vakre, spennende bilder. Det er ikke fritt for at de gjør en knipser som meg litt misunnelig. Men ingen misunnelse av det vonde slaget – mer beundring.

Mitt neste valg er Betty 42. Fordi hun skriver om livet. Ekte og usentimentalt. Viktig. Hun gir meg lyst til å skrive. Kanskje kommer det mer personlig blogging fra meg etterhvert?

Ohelene blogger ikke så ofte. Til gjengjeld blir jeg alltid glad når Bloglines forteller meg at det har kommet noe nytt fra den kanten. Det er noe med nærheten der også. Det store i det små.

Nå er det deres tur, jenter! Hvis dere har tid og lyst. For rocka jenter gjør som de vil.