Fram og tilbake er like langt

Jeg kom seint igang med maisokkene i Sokker 2007. Så seint at vi allerede skrev juni før jeg fikk begynt.
Til gjengjeld bestemte jeg meg for å strikke dem i mai-fargen, og siden Silja, som er sjefen for slikt, mener at mai må være grønn så ble grønn Opal funnet fram.

Det er Anne Grete som har lagd sokkeoppskriften, og hun har mindre føtter enn meg. Der har vi starten på problemene.
Jeg fant ut at det ville passe bra å legge opp 66 masker i stedet for 60. Dermed la jeg opp 64 og stikket det ene skaftet.
Siden jeg liker å få begge sokkene ferdig omtrent på samme tid, lot jeg skaft nummer en hvile og la opp til nummer to.
Jeg hadde jo notert meg de ønskede endringer og la derfor opp 66 masker og strikket i vei.
Da jeg kom til flettene forsto jeg noe var galt. Kontrolltelling på begge sokkene avslørte feilen og opprekking var et faktum.
Jeg begynte på nytt, men framme ved flettene var det fortsatt noe som ble rart. Vel, ikke så rart egentlig, siden jeg hadde lagt opp 66 masker en gang til.
Alle gode ting er som kjent tre, og ved tredje forsøk gikk det greit.
Etter et par timer i skyggen med Jo Nesbø i øret hadde jeg to skaft.



I dag skulle jeg stikke hælene. Et nøste Opal Hundertwasser passet bra og er jo morsomt å stikke med. To hæler var gjort i løpet av en CD.
Men.
Hva.
Hadde.
Jeg.
Gjort?

Strikket hælene over for få masker, viste det seg. Åtte stykker på hver sokk. Skitt!
Så da er vi der hvor vi startet i formiddag, da. Sokkene og jeg.